Et lokale som ikke passet planen: Kristians kamerapunkter i en gammel kinosal

Kristian tok kontakt tidlig i høst. Han skulle lede en direktesendt paneldebatt fra en gammel kinosal som en lokal forening hadde fått låne, og han hadde allerede en gulvplan klar. Den var tegnet ut fra et studio han hadde brukt tidligere, med tre kameraer på rekke og et halvmåneformet panel.

Da han skisserte planen for meg, hørte jeg raskt hva som manglet. Det fantes ingen mål på salen, ingen opplysning om hvor stikkontaktene satt, og ingen tanke om at gulvet skrånet svakt mot scenen. Planen var ryddig, men den passet et rom Kristian ikke skulle stå i.

Dette er et vanlig utgangspunkt for dem som kommer til modul 6. Man har lært å tegne merker og velge vinkler, men planen er laget i et tenkt rom. Oppgaven er å la det faktiske lokalet bestemme, ikke tegningen.

Vi ble enige om å starte på nytt fra gulvet og bruke den gamle planen bare som en skisse over hva Kristian ønsket å få til i bildet.

Vi møttes i kinosalen en ettermiddag med målebånd, malertape og en blokk med ruteark. Kristian tok lengden og bredden, mens jeg noterte dybden på scenen, avstanden til første stolrad og plasseringen av inngangsdører og nødutganger.

Vi målte også det som sjelden står på en plantegning. Hvor høyt er taket over scenekanten, hvor går lyset fra de eksisterende lampene, og hvilke vegger kaster ekko? Vi fant tre stikkontakter, alle langs sideveggen til venstre, og det avgjorde mer enn vi hadde regnet med.

Målene overførte vi til rutearket i samme målestokk, slik at hver rute tilsvarte en halv meter. På den tegningen merket vi alt som ikke kunne flyttes: søyler, dører, trapper og skråningen. Først da ble det synlig hvor lite av den opprinnelige planen som kunne beholdes.

• Mål lengde, bredde og høyde før du tegner noe
• Marker faste hindringer som søyler og dører
• Finn alle stikkontakter og noter avstandene
• Merk om gulvet skråner eller har kanter

I Kristians første plan sto kamera 2 midt i salen, rett foran panelet. I kinosalen hadde det blitt stående midt i en stolrad, og søylen på høyre side skjulte halve panelet fra den vinkelen. Vi flyttet kameraet to meter mot venstre og hevet stativet.

Kamera 1 fikk en plass langs sideveggen, der kabelen kunne gå kort fra stikkontakten. Det ga et bredere bilde av hele panelet, og det passet godt som utgangsbilde i sendingen. Kamera 3 ble plassert bak i salen med lang linse, for nærbilder av den som snakket.

Hver endring prøvde vi ut med tape på gulvet og en person som satt i hver av panelplassene. Kristian gikk bak kameraene og så om utsnittene stemte med det han hadde sett for seg. To ganger måtte vi flytte et merke fem–ti centimeter for at ansiktet skulle få riktig luft rundt seg.

Poenget var ikke å finne den perfekte posisjonen, men en som fungerte i dette rommet, med denne skrånende gulvflaten og disse hindringene.

Kabler er det første som glemmes når en plan tegnes på papir. I kinosalen ble det raskt tydelig at den eneste rimelige ruten fra strømuttakene gikk langs veggen, og at kryssing av midtgangen ville bli en snublefelle for publikum.

Vi tegnet kabelløpet inn på planen med egen farge og talte meter. Bildekablene fra kamera 2 og 3 måtte føres under en lav gulvlist ved scenekanten, og vi satte opp kabelbroer på de to stedene der folk måtte gå over. Tapen vi brukte fikk en egen farge, så ingen forvekslet den med kameramerkene.

Kristian hadde også med seg en liten forlengerkabel han trodde holdt. Den holdt ikke, og vi endte med å flytte strømkilden til en kontakt nærmere scenen. Slike småting løser man best på oppmålingsdagen og ikke i sendetiden.

Til slutt ble kabelplanen en egen tegning ved siden av gulvplanen, med nummer på hver kabel og hvor den startet og sluttet.

• Tegn kabler i egen farge på gulvplanen
• Unngå kryssing av gangarealer der publikum går
• Merk kablene med nummer i begge ender
• Ha en reserveforlenger tilgjengelig

En uke senere kjørte vi en full gjennomgang av programmet i salen, med de fire panelistene som skulle delta. Marker på gulvet var på plass, kablene lå som planlagt, og operatørene hadde fått signalarket i hånden. Kristian satt i regirommet bak i salen, og jeg gikk rundt som observatør.

Gjennomkjøringen avslørte to ting vi ikke hadde sett ved tegnebordet. Panelist tre sto i skyggen fra scenelyset, og kamera 1 hadde en liten forsinkelse i panoreringen fordi stativet sto på den skrå delen av gulvet. Vi løste det første ved å flytte stolen femti centimeter og det andre ved å legge en kile under stativfoten.

Etter justeringene kjørte vi programmet en gang til, nå i sendetempo, uten stopp. Alle byttene mellom kameraene gikk på signal, og ingen av operatørene måtte spørre hvor de skulle stå.

Kristian noterte alle endringene på gulvplanen med blyant og tegnet den ren dagen etter.

Etter sendingen skrev Kristian til meg at planen hadde fungert, men at det viktigste hadde vært å se salen som den var. Han hadde tidligere tegnet planer hjemme og håpet at lokalet ville tilpasse seg. Nå startet han alltid med målebåndet.

Han tok også med seg en enkel rutine som han bruker i alle nye lokaler: mål først, tegn så, prøv med tape, og kjør hele programmet minst én gang før sending. Rutinen er ikke avansert, men den fanger de fleste feilene før de koster noe.

Jeg synes saken illustrerer hva modul 6 handler om. Det er ikke en ny teknikk i seg selv, men en måte å la alt du har lært om posisjoner, vinkler og signaler møte et virkelig rom. Hvert lokale har sine egne begrensninger, og de bestemmer mer enn noen tegning kan.

Planen hans hang på veggen i regirommet under sendingen, full av blyantstreker.