Teip, målebånd og gulvplan: slik merker vi opp et studio

Når vi merker opp et studio på kurset, ligger det få ting på bordet: en rull gaffateip i to eller tre farger, et stålmålebånd på fem meter, en tommestokk, en blyant og et ark med gulvplanen i målestokk. Det kan se nesten for enkelt ut, men hver av tingene har en bestemt jobb, og vi bruker tid på å vise deg hvorfor.

Teipen skal være matt, slik at lyset ikke blinker i den foran kameraet, og den skal slippe gulvet uten å etterlate lim. Målebåndet bruker vi alltid fra samme fastpunkt, for eksempel en dørkarm eller et hjørne, slik at målene dine henger sammen. Planarket er det som til slutt gjør at en annen kan gjenskape oppsettet uten deg.

Mange har erfaring fra kamera og vet hva en markering er. Det vi legger til i Modul 1, er systematikken: hvordan du setter merker i en rekkefølge som går an å følge når programmet ruller.

• Matt gaffateip i to eller tre farger
• Stålmålebånd, fem meter
• Blyant og planark i målestokk
• Fast referansepunkt i rommet

Det første vi gjør, er å bli enige om et fargesystem. Én farge til programleder, én til gjest, og en tredje til kamera eller utstyr som ikke skal flyttes. Poenget er at noen som kommer inn i studioet ti minutter før prøven, skal kunne lese gulvet uten å spørre.

På gulvet bruker vi en liten T eller en vinkel for å vise hvilken vei en person skal stå, ikke bare hvor. En kvadratisk teipbit sier ingenting om blikkretning, mens en vinkel gjør det. For merker som bare brukes underveis, setter vi en kort strek på tvers, slik at de ikke forveksles med startposisjonen.

Alt dette skrives også inn i en liten tegnforklaring på planen. Vi øver på å lage den slik at den får plass i et hjørne uten å ta oppmerksomhet fra selve tegningen. En plan med fire symboler er lettere å stole på enn en med ti.

• Én farge per rolle
• Vinkelmerke viser blikkretning
• Strek på tvers for underveismerker

Selve oppmålingen går i en fast rekkefølge. Først måler du rommets bredde og dybde, deretter plasserer du de faste punktene: dører, søyler, kabelinntak, stikkontakter. Først da kommer posisjonene. Hvis du begynner med merkene og måler rommet etterpå, ender du ofte med en plan som ikke stemmer med virkeligheten.

Vi tegner for hånd på rutepapir i begynnelsen. Det gir en fysisk følelse for avstander som en skjerm sjelden gir, og feil blir synlige med en gang. Når tegningen er riktig, kan du overføre den til et rent ark eller et enkelt tegneprogram.

Hvert merke får et nummer, og hver avstand skrives som mål fra to faste punkter, ikke bare ett. Slik kan du kontrollere en posisjon fra to retninger, og et merke som har løsnet, kan settes tilbake på samme sted uten gjetning.

• Mål rommet og de faste punktene først
• Tegn for hånd på rutepapir
• Mål hvert merke fra to faste punkter

En programlederposisjon er mer enn et sted å stå. Den må tåle at personen snur seg mot gjesten, tar et skritt mot kameraet og vender tilbake, uten at hodet havner utenfor utsnittet eller i skyggen av lyset. Derfor måler vi ikke bare der føttene står, men også en liten sone rundt.

For gjesten tenker vi annerledes. Gjester er ofte nervøse og beveger seg mindre forutsigbart, så vi gir dem en stol eller et tydelig merke de lett finner igjen, og vi plasserer posisjonen slik at de ser både programleder og et kamera uten å vri seg.

På kurset prøver du dette selv. Du står på merkene, noen andre går gjennom bevegelsene, og dere justerer sammen. Det er en rolig øvelse, men den viser raskt hvilke avstander som fungerer og hvilke som ser fine ut bare på papiret.

• Mål en liten sone, ikke bare ett punkt
• Gjesten trenger et merke som er lett å finne

Etter oppmerking går vi en kontrollrunde. Én person står på hver posisjon, og en annen sjekker bildet fra kameraet, avstand til lys, kabler og kanter. Et merke som virker riktig på gulvet, kan vise seg å gi et dårlig utsnitt, og da flytter vi det før prøven starter, ikke midt i den.

Vi går også gjennom bevegelsene mellom merkene. Er det nok plass til å gå uten å snuble i kabler? Krysser to personer hverandre? Slike spørsmål er kjedelige å løse under tidspress, men enkle når du har god tid og en tegning å peke på.

Til slutt tar du et bilde av gulvet og legger det ved planen. Det er en billig forsikring: skulle noe løsne mellom to prøver, har du et fasitbilde å sammenligne med.

• Én person står på merket, en annen sjekker bildet
• Gå gjennom bevegelsene mellom merkene
• Ta bilde av ferdig gulv som fasit

Etter Modul 1 har du en gulvplan du selv har målt og tegnet, med nummererte merker, fargekoder og tegnforklaring. Du har også en rutine du kan ta med til et hvilket som helst lokale: mål, tegn, merk, kontroller.

Dette er grunnlaget for resten av kurset. Kameravinkler, signaler og prøveplaner bygger på at posisjonene ligger fast, og at alle i teamet leser planen på samme måte. Uten det blir resten gjetning.

Vi lover ikke at planen blir perfekt første gang. Det er normalt å justere merker etter at kameraene er satt opp, og det er nettopp derfor planen er laget slik at den lett kan rettes.